Så er det altså en realitet, Borgenes blir hugget opp! Det var ikke det interesserte personer som Sverre Svendsen, Nordmøre Museum og John Schrøder ved Norsk Forening for Fartøyvern hadde tenkt seg da båten i 1997 ble berget fra stålsaksa. Borgenes hadde faktisk delvis kommet opp på beddingen ved Fosen Skipsopphugging da festet i baugen røk. Det avgjorde båtens skjebne den gangen. Dagen etter hadde Norsk Fartøyvern klart å stille det nødvendige beløp for å kjøpe båten.
Torsdag den 10. april 1997 kommer så D/S Borgenes, for de fleste høyst overraskende, sigende inn Sørsundet mellom to taubåter og blir fortøyd til Jonas Eriksen brygga i Vågen. Borgenes var kommet hjem til trålerbyen!
Det var knyttet stor spenning til hvordan interessen for å restaurere den ville bli. En hadde jo et berettiget håp om interesse siden trålerne engang tilførte råstoff til klippfiskproduksjonen, skaffet arbeid til mange og store inntekter til byen!
Spenningen ble etter hvert utløst, det var dessverre liten interesse for å bevare Borgenes i alle lag av samfunnet; fra høyeste politiske svære, Riksantikvar, fylke, kommune og den enkelte borger. 15 år er gått og båten er i den tiden blitt tatt vare på etter beste evne av en liten gruppe entusiaster med minimum av midler. Selv ga jeg opp for 4 år siden, motstand, manglende interesse og midler ga ingen glede av å holde på lengere. Jeg beundrer de få som fortsatte til siste fase.
Men en skal ikke glemme de firma og personer som bidro med midler, sterkt reduserte priser og materiell i løpet av disse årene. Det var flere positive ting å oppleve. Det å navngi noen er vanskelig, noen kan lett glemmes. Men dette var på langt nær nok til en restaurering. De virkelig store midlene kom aldri til tross for fine ord og bestemmelser.
Det kan kanskje høres klisjeaktig ut, men på en måte er ringen sluttet. Eskortefartøyet «Cailiff» ble etter sin krigstjeneste kjøpt inn som erstatning for krigsforliste første «Borgenes» og bygd om til tråler på AS Storvik Mek. Verksted. Da det ikke gikk å restaurere båten er det et av livets paradokser at den også ender sine dager i byen hvor den startet sitt liv som tråler 70 år etter den ble bygd i Canada og 65 år etter den ble ombygd til tråler.
«Cailiff», sammen med bortimot 100 andre korvetter/eskorteskip ble brukt som eskortefartøy for konvoiene mellom USA og Europa. De ble gjerne omtalt som «Havets gjetere». De jaktet på ubåter og reddet torpederte sjøfolk opp fra havet.
Skrogene var basert på tradisjonell og velprøvd hvalbåtkonstruksjon. De var meget sjødyktige og tålte stort sett alle sjø- og værforhold. Etter sin krigsinnsats ble svært mange ombygd til bruk i fredens tjeneste innen fiskeri, fraktfart, værskip mm. Om det er noen igjen av disse vet jeg ikke, sannsynligvis er Borgenes en av de siste, kanskje den aller siste!
Men det er enda maskineri og utstyr å ta vare på. Borgenes har fremdeles det originale dampmaskineriet om bord. Jo, det er rustent og fælt, men det er solide saker som fint går å pusse opp. Jeg vet at det er interesser som kan tenke seg og overta maskineriet, pusse det opp og lage et motormuseum. Dampmaskiner er det ikke mange igjen av og de fortjener så absolutt å bli tatt vare på. De representerer et betydelig skritt i teknologiens utvikling.
Det krever først og fremst at nåværende eier, «Stena Recyclings» gir avkall på noe stål og at det er interesser i byen som vil være med på å jobbe for et motormuseum.
Bygging av motorer var ikke ukjent kost i Kristiansund og omegn. Uten å kjenne nøyaktig antall mener jeg at det har vært rundt 10 verksteder som bygde motorer. Det er kanskje mindre kjent at det i årene før og etter 1. Verdenskrig ble bygd dampmaskiner tilsvarende den som står om bord i Borgenes på AS Storvik Mek. Verksted. I Reykjavik er det utstilt en «trippel ekspansjonsmaskin» på 242 HK som er bygd ved Storvik året 1917! Dette burde være en spore til å lage et motormuseum, men det forutsetter at det er personer som har interesse og vilje nok til både å arbeide fysisk med maskinene og, kanskje det vanskeligste, å skaffe en plass å være samt skaffe midler.
Kjell Laugtug
