Foto av Ranen ved Storvik Mekaniske verksted på Dale, Nordlandet i Kristiansund i 1918. Fra Nordmøre museums fotosamlinger.

En prosjektgruppe i Maritim Historie arbeider med dokumentasjon av historien rundt Storvik Mek. Verksted – med arbeidsnavn: ”Storvik – verkstedet og familien”. Boken er planlagt for utgivelse i 2014. Den etterfølgende tekst med kilde Domprost John. Iversen, Bodø forteller litt om historien til et av produktene ved Storvik, nemlig D/S ”Ranen” – levert i 1918.

I den tid – gjerne noe av det ypperste som var konstruert og bygget ved Storvik. Det er med et visst vemod jeg har lest domprostens avskjedshilsen til gamle ”Ranen”, og det er som om jeg skulle sagt det selv, bortsett fra at jeg ikke kunne formulere avskjeden på en så fin og god måte. Det er så riktig det han beskriver, de gamle skipene hadde sjel. Jeg har lest denne beskrivelsen flere ganger, og det er ikke fritt for at jeg har fått kjenne på følelsene.

Jeg er så gammel at jeg husker luktene og atmosfæren om bord i dampbåtene og lyden presis som han beskriver den. Alle skip er et levende objekt, derfor er dåpen så viktig for skipets lykke på havet.

- Einar Sæter

«En gammel kysttraver takker av»

Av domprost Joh. Iversen, Bodø

Han skriver (i 1958):
I Nordlandsposten for 13.mars i år leser jeg: «Ranen» for siste gang i Bodø. Hadde jeg visst det ville jeg ha gått ned på kaia og sett det vakre skipsskroget gli ut fra byen vår for siste gang. «Ranen» var et meget vakkert skip.

Vi lever i en tid da så meget av det gamle forsvinner og nye ting dukker opp. Våre kommunikasjonsmidler har ikke minst vært gjenstand for fornyelser. En ser ikke mange steambåter mer. Kommer en om bord i kystbåter nå, kjenner en ikke god og behagelig damplukt, en hører ikke de jevne stempel-slagene fra dampmaskinen; nå er det bare motorens iltre og nervøse jag. Vi som er glade i fartøy og setter pris på det gamle, kan så inderlig vel greie oss uten et luksushotell for å komme imellom. Enten en skal syd – eller nordover, er det rart å vite at snart har de gode gamle transportmidlene sunget sitt siste vers.

En av de gamle kysttraverne gikk altså sin siste tur fra Bodø torsdag morgen. Den var bygget i 1918 ved Storvik Mekaniske Verksted, Kristiansund, opprinnelig for lokalfart på Helgeland, senere satt inn i kombinert passasjer-  og lastefart på Trondheim - Harstad. Hvor mange turer den har gjort, hvor mange nautiske mil utseilt, hvor meget last den har bragt, hvor meget den har seilt inn, hvor mange takknemlige passasjerer den har befordret, det vet jeg ikke, men den kommer sikkert høyt opp på rekordlisten.

Det finnes vel ingen av de gamle kystfartskipene som har tatt striere tørn over Folla og Vestfjorden enn denne gamle Helgelandsbåten. Så vidt jeg vet har den aldri hatt større uhell. Farten var vel ikke alltid stor nok for dem som hadde det travelt, men frem kom den, selv om den av og til ble sein. Men hva gjør det for den som setter pris på å reise med skip? Jeg tror alle vi som satt pris på en sjøreise likte oss om bord på «Ranen». Hvor mang en koselig prat har en ikke hatt med kaptein Ludvigsen og chiefen Handeland i messen når de hadde et øyeblikk til overs. For ikke å glemme den alltid omsorgsfulle restauratør Meyer og min gamle kjenning fra krigens dager i Gulfen, styrmann Birkelund. Mannskapet på ”Ranen” likte seg også godt om bord. Det var ikke moderne bekvemmeligheter, men det var god sjømannsånd der om bord. Den satt i skottene og skipet selv.

Jeg husker en sjøgutt i New Orleans som alltid passet godt på et bilde han hadde med seg av det første skipet han for med. «Kjenner du den, pastor?» sa han stolt. «Det var båt det». Bilde var av «Ranen». Visst kjente jeg den! Den har jeg sett på Brattøra i Trondheim fra den tid jeg var nede og så på den stolte flåten som kom til fødebyen ved Nidelva. En stolt og ærerik historie kan båten se tilbake på.

Den var kontrahert i 1914, men på grunn av krigen ble den først ferdig i 1918, og da ble den først nødt til å tjene sin verneplikt. Marinen overtok den før den kom inn i lokalfart på Helgeland. I lokalfarten viste den seg å være for stor, og 14. juli 1924 ble den satt inn i kystfart. Slik gikk den trofast til krigen kom. Gamle «Ranen» ville ikke la seg okkupere. Den gikk da over til England og fortsatte som den hadde begynt i Den Kongelige Norske Marine. Der var den til krigen var over. Bildet av skipet i full krigsmundur hang ved nedgangen til 1.plass som vitnesbyrd om at den hadde tjent Norge også i krig. Knapt var krigen over før den atter var på sin vante plass. Ukentlig på fart Trondheim - Harstad og Harstad - Trondheim. Jeg sa til kaptein Ludvigsen at det var bare en ting jeg hadde å utsette på «Ranen». Når dere gjorde den i stand etter krigen, burde den ha fått to samsonposter i forkant av brua. Da hadde den rigget penere, og ville ha tatt seg bedre ut.

Noen vil kanskje undre seg over at en vil spandere så mange linjer på en gammel dampbåt. De som ikke er glad i skip og for hvem alle fartøy er like, vil ikke forstå meg. Men de som har funnet ut at hvert skip har sitt eget særpreg, de vil skjønne meg. Det er med meg som med min gamle assistent Gjertsen i New Orleans. Seilskipstiden hadde preget han. Han kunne aldri bli fortrolig med annet enn Seilskipene. De moderne flytende varehus, så kalte han den nyere flåte, ble han aldre fortrolig med. Slik blir det vel og med meg. Når nå gamle «Ranen» har gått sin siste tur, ville jeg gjerne skrive disse linjer til dens pris. Jeg vil gjøre meg til tolk for de mange som tenker med glede tilbake på hva dette skip betød for oss som bor her eller har reist langs Nordnorges kyst, og samtidig vil vi ønske Helgeland til lykke med den nye «Ranen»  som om ikke lenge skal ta opp der den gamle stanset.

Må den få lykke til å fare like trofast og heldig som sin forgjenger, og vi vil tro at om gamle former og skip endres på sjøen, så vil vårt modige flagg flyve videre i dag.

Johan Iversen

Johan Iversen var domprost i Bodø omkring 1959/60, og hans interesse for Ranen skyldes nok mye hans bakgrunn som mangeårig sjømannsprest. Vi tillater oss å benytte hans artikkel i noe bearbeidet form uten at det forhåpentligvis har gått nevneverdig ut over hans språkform og gode formuleringsevne.

Bilde utlånt av Einar Sæter

Ranens "livshistorie"

• 1914: Kontrakt sluttet om bygging av lokalruteskip. Lang byggetid p.g.av peoblemer med materialleveranser.
• 1918: Levert av Storvik Mek. Verksted , Kristiansund som b.nr. 7 "Ranen" til Det Helgelandske dampskibsselskap, Sandnessjøen. Pris ca 250 000 kr. Tonnaske 399 brt, 224 netto. Kapasitet 177 passasjerer og last. Ruteområde: Lokalruter på Helgeland.
• 1918: Utleid til Den Norske Marine og brukt som oppsynsskip til krigens slutt.
• 1919: Utleid som erstatningsskip for andre rederier samt trafikk i egne ruter, hovedsakelig i Rana-ruten.
• 1924: Inn i nyåpnet rute Trondhjem-Harstad
• 1924: Grunnstøtte ved Leikua fyr nord for Vallersund.
• 1927: Til Mjellem og Karlsen, Bergen for ombygging og forlengelse med 20 fot. Tonnasje 463 brt, 263 netto.
• 1933: Grunnstøtte i Sund i Salten
• 1934: Kom i drift på Rørvik havn etter forhaling og drev mot D/S "Kong Harald". Små skader.
• 1940: Tatt i beslag av engelske styrker i Harstad og ført til England. I bruk som oppsyns- og forsyningsskip.
• 1943: Overført til Nortraship.
• 1945: Returnert til rederiet. Innsatt i ruten Trondheim-Harstad.
• 1954: Fartøyet overført til Skipsaksjeselskapet Rana.
• 1958: Solgt til Angelos P. Venetsanor, Pireus, Hellas og omdøpt til "Panagis Venetsanos"
• 1964: Slettet av register.