M/S”VIGRUN” kan være på tur til feltet... Båtene henger i davitene. Nota er sydd opp på rekka. Den henger rundt hekken og på motsatt side, klar til å ta om bord i båtene. Fotograf: Ukjent

Det var tidlig på 1950 tallet – de store sildeåra, mye sild og mye penger. Det var en byggeboom av store snurpere bygget i tre, men som etter hvert ble avløst av stålfartøyer. 

Det som denne historien forteller om er et trefartøy. M/S”VIGRUN” ble bygget i 1951 som Bnr.42 ved Vågland Båtbyggeri for Jens, Bjarne og Albert Draksnes fra Dyrvik på Frøya. ”VIGRUN” var den første av flere 85 fots snurpere fra verftet. Båten ble solgt i 1969, og havnet til slutt i Egersund. Den ble etter hvert kondemnert.

I 2002 hadde skribenten en samtale med Bjarne Draksnes, da 85 år – for øvrig den av de tre brødrene som var bas. Noe av det han fortalte refereres slik :

Hvorfor Vågland?

Vi reiste rundt for å finne det beste og billigste, prisen var viktig for oss. Vi skulle ha en båt på 85 fot, og det var det største fartøyet som Vågland hadde bygget til da. Men du verden for en sjøbåt, vi lastet opp 2200 hl.sild i Nordsjøen. Det var svært mye for en ikke større båt. Det var fult av sild på dekk også. Det var sjø over dekk helt fram til lugarnedgangen forut. Vi surret presenninger over dekkslasten. Vi hadde 7 – 8 timers gange til Egersund. Da vi kom fram var det ikke en sild igjen. Sjøen hadde vasket ut alt.

Ja det var tider sier Bjarne og blir tankefull. Det er annerledes nå – nå sitter basen i styrehuset i hvitskjorte og styrer det hele med instrumenter. Ja ja...

Hører hvordan han livner til når vi snakker om strabasene med store kast – det har nok vært selve livet. Den gangen var det tung sjø – det var rart vi berget, men ”Vigrun” var god i sjøen. Men å få opp notbåtene måtte vi bare gi opp, da ble ”Vigrun” for tung – vi måtte bare senke båtene igjen. 

Hva betalte dere for ”Vigrun”, kan du huske det?

Jeg mener det var godt 300.000 Det var billige båter, men alt var billigere da.” Den tid var det hardt arbeid både å håndtere redskap og takle elementene. Det var sjøfolk og fiskere på sitt aller beste. Som ungdom (15 år) ble skribenten kjent med disse mennene – som helt sikkert har bidratt til å farge ens liv.

De fleste av mannskapet avbildet foran styrehuset. I første rekke sitter f.v. Albert Draksnes (maskinist), nr.3 f.v. Jens Draksnes (skipper), nr.2 f.h. Bjarne Draksnes (bas) helt til h. Arne Draksnes (sønn til Albert)