På oljeleting utenfor Englands østkyst i 1966
Av Kjell Laugtug og Kari LaugtugDet sies at det norske oljeeventyret begynte med boreriggen ”Ocean Traveller” som i 1966 satte boret i havbunnen på Norsk sokkel i Nordsjøen. Dette ga støtet til en lang rekke maritime aktiviteter og førte til begrepet ”offshore” som en ny og dynamisk del av norsk skipsfart.
I begynnelsen var det norske fiskefartøyer som kom til å spille en viktig rolle, og de ble en forløper til bygging av spesialskip beregnet på oljeleting og produksjon. Den første fiskebåten som ble charteret i denne tjenesten var snurperen ”Havbraut” i 1965. Senere kom flere fartøyer til, ett av disse fartøyene ble Møretrål 1, eiet av AS Møretrål i Kristiansund. Båten hadde opprinnelse som sidetråler, men ble i de siste årene drevet som sildesnurper. Møretrål 1 ble chartret for 3 måneder, i perioden april til juli 1966, som første fartøy fra Kristiansund til denne type virksomhet. Jeg var den gangen 26 år. Årsaken til at jeg tilsynelatende har så god husk er ganske enkelt at jeg før vi dro ut hadde møtt ei jente som jeg likte veldig godt, og som senere ble min kone. Vi brevvekslet hyppig, og noe av temaet i brevene fra meg var det som foregikk, eller rettere sagt det som ikke foregikk. Disse brevene er blitt tatt vare på og danner i stor grad dokumentasjon over tiden som oljeleter på den Engelske østkysten.
Kåre Alnes sto for driften av Møretrål 1 som ble chartret for å drive oljeleting på Englands østkyst. Selskapet som leide båten var Seismograph Service Ltd (SSL) med stasjon i Lowestoft. Selskapet drev med leting etter olje og gass på oppdrag fra de forskjellige oljeselskap. De fikk utdelt blokker eller felt i blokker som oljeselskapene hadde fått utdelt, og som de søkte opplysninger om. Leteselskapene fikk så i oppdrag å undersøke disse. Leteselskapene leide inn passende skip for å utføre leteoperasjonene.
Kaptein på Møretrål 1 på denne turen var Erling Holmeide som hadde de nødvendige sertifikater for dette området. Olav Avset var skipper med båten som fiskebåt, men manglet de nødvendige papirene for å føre den i Nordsjøen. Hele mannskapet var sjøfolk fra Nordmøre. De aller fleste kom fra fiskeflåten bortsett fra kapteinen og 1. maskinisten. Maskinsjefen, Rolf Kringstad, hadde en fortid som krigsseiler i 2. verdenskrig. Han var om bord i M/ S Lidvard som var internert i Dakar i store deler av krigen, men som på en fantastisk og frekk måte lurte myndighetene med å stikke av med fartøyet fra den bevoktede havnen.
Mannskapet var:
- Kaptein: Erling Holmeide fra Kristiansund
- 1.styrmann: Olav Avset fra Averøy
- Styrmann: Erling M.O. Bakken fra Kristiansund
- Maskinsjef: Rolf Kringstad fra Kristiansund
- 1. maskinist: Kjell Laugtug fra Kristiansund
- Motormann: Kåre N. Kvalvik fra Kristiansund
- Kokk/stuert: Kåre H. Trodal fra Tingvoll
- Matros: Einar Engvik fra Kristiansund
- Dekksmann: Steinar Hestvik fra Averøy
- Messegutt: Asbjørn Kvalvåg fra Frei
Seismiske undersøkelser i 1966
Dekksmann Steinar Hestvik fra Averøy klar til sprengning
Ingen av mannskapet hadde vært med på dette eller noe lignende tidligere. Slik sett hadde vi ikke en anelse om hva vi hadde begitt oss ut på. I det hele tatt, det med oljeutvinning var noe de drev med i Amerika og Midtøsten. Det var vel de færreste, om enn noen, som trodde at det var olje og gass i Nordsjøen.
Avgang fra Kristiansund var i slutten av mars 1966, og vi ankom Lowestoft den 29. mars. Der ble vi fortøyd til ” Radio Carolina”, en tidligere norsk rutebåt bygd i Brevik i 1923. Nå fungerte den som flytende radiostasjon og spillecasino beliggende utenfor grensa for toll og avgifter.
Lowestoft er en fiskerby, da på ca. 46.000 innbyggere, med en masse sidetrålere som leverte til byen. Vi var i dypeste laget og måtte gå inn på høyvann, vi måtte til og med lense ut ferskvannet vårt for å komme inn. På lavvann lå vi trygt nede i mudderbunnen. I tillegg var bunnen skjev slik at vi helte ca. 10 grader på lavvann. Kokken fortvilte, det var ikke lett å lage mat med den slagsiden. Det var en utfordring også for maskineriet da det ikke var noe særlig å få mudder inn i kjølesystemene. På lavvann måtte vi stoppe for ikke å få mudder inn. Landstrømmen var vekselstrøm og vi hadde likestrøm, så da var det bare å følge med, starte og stoppe hjelpemotoren og tilpasse gjøremålene etter tidevannet.
Det tok sin tid å utruste Møretrål 1. Ikke at vi skjønte alt hva som foregikk, men det vi opplevde var at de monterte en masse utstyr, for deretter å demontere det, for så og montere nytt utstyr. Folkene på verkstedet som utførte arbeidet uttrykte også sin tvil om ” de folka” visste hva de holdt på med. Der lå vi da og fordrev tiden med egne vedlikeholdsoppgaver på båten. Den har vel neppe vært så fint pusset opp på lange tider. I maskinrommet overhalte vi alt som var av maskineri, bortsett fra hovedmotor. Vi hadde fått inntrykk av at vi måtte være klare til avgang på kort varsel.
Montering av utstyr startet med å fjerne eget utstyr på akterdekket og gjøre klart til montering av en stor vinsj og en enorm (etter datidens forhold) kabeltrommel som skulle inneholde 2 mil med kabel. Helt akter ble det bygd ut en plattform. Dette for å stå på når ladningen skulle droppes i havet. Den åpne casingen på styrbord side ble kledd igjen for å gi plass til utstyret som skulle fange opp ekkoet fra havbunnen. Dette var rett og slett fotoutstyr, sikkert veldig kostbart. Vi ble fortalt at utstyret som skulle monteres om bord var verd 20 mill. kroner. Mye penger den gang! Kraft til å drive dette kom fra 2 generatorer som ble montert i lasterommet. Det ble stor misnøye da de tok hull på garneringen og oppdaget at bak den var det fullt opp av ”sildeolje” etter sildelaster! Tegningene som var sendt av Kåre Alnes var fra båten var ny og dette stemte ikke med slik alt var nå. Det resulterte i en del diskusjoner som endte opp i kompromisser om lugarer, messeplass etc.
Under oppholdet hadde vi ofte besøk av sjefen for leteselskapet SSL, mr. Hillings. Vi syntes han var en artig skrue. Han kunne finne på å komme om bord på formiddagen for å få vafler (”woofles”) og kaffe. Vafler var visst noe av det beste han hadde smakt. Stuertens fiskemåltider falt også i god smak og han ble etter hvert en hyppig gjest om bord. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at vår kombinerte kokk og stuert var en mester i lage mat. Han fant en tønne med saltfisk, nærmest gammelsalta. Av det laget han de herligeste måltider.
Mr. Hillings kunne fortelle oss at det var stor sikkerhet for at det var store oljeforekomster utenfor Midt-Norge. Vi visste ikke helt om vi skulle tro på dette. En må huske at dette var i 1966 og boring etter olje så vidt var begynt i Nordsjøen.
Det gikk som sagt tregt å montere utstyret. En av grunnene til det var at de instrumentene vi skulle få ombord var beregnet på dypere farvann, og at det ble klart sagt ifra at dette var beregnet på norskekysten. Dette fikk oss til å håpe på at vi kanskje skulle operere der, men nei da, det ble i området Lowestoft og opp til Aberdeen.
Å ligge på verksted er aldri noe å trakte etter. Alt blir møkkete, folk som bråker med utstyr, ledninger og slanger ligger over alt. Det kom etter hvert til flere norske båter som skulle drive med seismikk. Bl.a. en av våre ”skytebåter”, en mindre lastebåt med navn ”Ullasund” av Bergen. Vi hadde etter hvert som seg hør og bør i England, skaffet oss en stampub. Der ble det etter hvert ganske livat med så mange nordmenn. Ellers var det ikke så mye å finne på. Vi ble nokså ”unorske” og begynte å spille på hester og hunder, ja og så bingo da. Maskinsjefen, Rolf Kringstad, var som sagt en av de som seilte under krigen, og han fant seg en kone i England. I og med at han var kjent med den engelske væremåten og språket ble han en ”guide” for oss som var ukjent med forholdene. Av ting som var annerledes i England enn i Norge var bl.a. motebildet.
”Det er en ting jeg har oppdaget. Dere jenter i Norge ligger langt etter de engelske angående skjørtelengden. Det er noe så kriminelt korte skjørt de sprader i. Jeg har nå ikke målt, men etter øyenmålet å dømme så er det ca
Vi ble etter hvert som tiden gikk, og de aldri ble ferdige med montering av utstyr, ganske misfornøyde, både med forholdene om bord med å bo på en anleggsplass og lønnsmessig. Her var det ikke muligheter til å tjene noen ekstra kroner! Det var ikke slik vi hadde tenkt oss tilværelsen. Vi gikk og ventet på at noe skulle skje og at vi skulle være part i det. Omsider var alt seismikkutstyret montert og vi kunne starte på vår oppgave. I begynnelsen av juni kastet vi loss for første gang.
”…, nå er det snart 4 uker vi har vært her, og du har vel blitt lei av å høre hvor lei jeg er av å ligge her. Det verste er at instrumentene ikke kommer før i begynnelsen av mai. Den eneste trøsten er at instrumentene vi får er helt nye, det er ingen andre som har dem, og de er spesielt beregnet på dypere vann, ergo blir det norskekysten på oss. (…) Jeg har mest lyst til å si opp med en gang, men jeg får holde meg hard til utpå sommeren. (…) Se bare på de andre fire båtene, de har ligget her siden påske, og avganger blir stadig mer utsatt. ”
Framgangsmåten ved seismiske undersøkelser var den gang vesentlig forskjellig i forhold til i dag. Letingen foregikk enkelt forklart ved hjelp av lydbølger som prinsippet brukt i et ekkolodd. Lyden ble frambrakt av dynamitt som ble avfyrt i vannet. Lydbølgene trengte ned gjennom vannet og fortsetter videre ned i sand/fjellformasjonene. Lydbølgene returnerer og blir oppfanget av en kabel som bringer dem til utstyr som fanger opp returbølgene og registrerer de som et foto. Lydbølgenes hastighet gjennom grunnen er forskjellig i forhold til fastheten av formasjonene. Dette blir avtegnet forskjellig i bildene som forskjellige mønstre. Bildematerialet blir så brakt i land til oljeselskapenes geologer som tolker bildene og bestemmer hvor eventuelle brønner skal bores.
Prosessen foregikk med en ” toskips operasjon”, hvor en båt var ”skytebåt” og en ”registreringsbåt”. Enkelt fortalt gikk de to fartøyene etter hverandre på lange strekk. Skytebåten gikk først og detonerte dynamittladninger. Registreringsbåten (recorderbåt) registrerte ekkoet fra strukturen under havbunnen ved hjelp av kabelen som ble slept etter fartøyet. Gjennom kabel og instrumenter ble havbunnens geologiske struktur kartlagt og kunne gi indikasjon på muligheter for oljeforekomster.
På Møretrål 1 ble det montert utstyr for å kunne utføre begge operasjonene. Da vi gikk etter skytebåten trakk vi opp mange gode middagsmåltid av sprengt og svimeslått fisk, fortrinnsvis torsk. Til dette hadde vi lange bambusstenger forsynt med en krok på enden som vi huket fisken på.
Det hendte at vi gikk rundt borerigger for å foreta grundigere undersøkelser for å gi de en pekepinn hvor de var i forhold til reservoaret / om det var noe reservoar. En må huske på at i denne fasen var seismiske undersøkelser langt mindre påliteligere enn det de er i dag.
Alt ble styrt av operatørene fra operasjonsrommet. Der hadde de alt registreringsutstyr som vi hadde forstått var fotoutstyr og derifra kom alle ordrene. Vi hadde ikke tilgang til dette rommet, det var visst mye ”hemmelig” utstyr der. Utstyret som ble brukt for øvrig var dynamitt. Dynamitten hadde form som bokser på størrelse med dagens ølbokser forsynt med en skrutopp. Boksene ble skrudd sammen i et antall bestemt fra operasjonsrommet. Siste boksen ble utstyrt med en fenghette med ledning til en detonator. En ballong blåst opp av trykkluft ble så festet til dynamitten. En fra vårt dekksmannskap gikk så ut på plattformen som var bygd ut over akterdekket (poopdekket) og holdt tak i denne ”montasjen” inntil de ropte ” let go”! Der lå så ballongen og duppet inntil dynamitten ble detonert av operatørene. Vi var selvfølgelig i fart og registreringskabelen kabelen var rullet ut.
Vår rolle som leteskip ble etter hvert redusert til å tjene som ”supply-skip” for andre båter og rigger. Årsaken til dette var flere og sammensatte. Det var en kamp om kontrakter og det var viktig å være klare til innsats når de fikk kontrakter. Dette kunne føre til at selskapene til tider kunne bli sittende inne med mer båter og materiell enn de trengte. Vi hørte sannsynligvis til under denne kategorien. Det gikk en masse rykter om kontrakter ved både Norskekysten og Afrika, men det ble med ryktene.
Vi lastet om bord 8 tonn dynamitt som skulle leveres til en av båtene som var i operasjon. Overføringen fra Møretrål I til skytebåten foregikk i åpen sjø med eget losseutstyr. Med dagens syn på helse, miljø og sikkerhet ville dette være den komplette galskap. Men jeg kan ikke huske at vi reagerte noe spesielt på metoden den gangen. En viss spenning var det jo med å gå ”side by side” i åpen sjø og overføre 8 tonn dynamitt med vanlig losseutstyr!
Vi hadde også oppdrag å gå rundt borerigger og skyte. Det var lagt ut bøyer i en avstand av 150 til
Vi fikk også nærmere kontakt med riggen.
Det hendte at vi fikk beskjed om å ta om bord folk fra riggen. Dette var en dramatisk operasjon som vår kaptein ikke satte mye pris på. Det gjorde sikkert ikke de som ble heist ned heller. Folkene ble overført i slags kurv. Det var en innretning som har fasong som en kjegle. Øverst er det en ring som blir festet til riggens krankrok og nederst en solid stålring med en diameter på ca.
Kapteinen høstet mange lovord med sin manøvrering helt inntil riggen slik at kurven med folket kunne lande på bakken, hoppe av kurven og få med seg bagasjen sin. Det ble en særdeles farlig og fartsfylt operasjon. Det var jo også en prestasjon av kranføreren å lande kurven og holde den nede på et urolig dekk inntil folket og bagasjen var ute av kurven.
Så vidt jeg husker ble dette ”stuntet” ikke gjentatt. Det var for risikabelt.
Lowestoft ble ikke vår ”hjemmehavn” etter vi gikk derfra i begynnelsen av juni. Vi var innom Great Yarmonth og til slutt Aberdeen før vi satte kursen mot hjemlige farvann.Dette var slik oljeleting foregikk på den tiden. Siden har teknologien utviklet seg. Selv om prinsippene er de samme, er fartøy og utstyr totalt endret, det samme må sies om utstyret som registrerer og presenterer signalene for geologene. Ikke minst har fokus på sikkerhet endret måten dette arbeidet foregår på.
De av oss som forespeilte seg et oppdrag innen oljeindustrien med fart, spenning og god fortjeneste ble nok veldig skuffet. Det vi oppfattet var en tilsynelatende total mangel på planlegging, at det var mange som hadde forskjellige meninger om hvordan ting skulle gjøres.
Møretrål 1 ble etter dette lagt ut for salg og skiftet eier flere ganger. De fleste av mannskapet fortsatte innen fiskerinæringen eller annen sjøfart, mens jeg var en av dem som valgte å forfølge en karriere innen oljebransjen.
Møretrål 1 ble utrustet og fungerte som snurper inntil den ble kondemnert i 1981. Skroget var fremdeles fullt brukbar og ble ombygd til ”stand-by” båt for tjeneste i oljeindustrien. For å omgå kondemneringsreglene ble bare akterskipet benyttet og nytt forskip og overbygg bygd. I 1982 overtok Simon Møgster Møretrål 1 som ble omdøpt til ”Strilvakt”. I slutten av februar 2006 grunnstøtte båten da den var på vei inn til Kristiansund. Skadene ble så store at det ble besluttet å kondemnere den. Ironisk nok, den 5. mars 2006, ganske nøyaktig 55 år etter at den kom inn Markussundet som nybygd tråler, forlot fartøyet sin tidligere hjemmehavn under slep for opphogging i Stavanger.
Kilder:
Private brev
”Fra første til siste hal – Sidetrålsperioden på Nordmøre 1930-
Norsk Skipsfartshistorisk Selskap`s magasin ”Skipet”
